Utdypende informasjon
«Mitt liv er bare mirakler»
Simon Gronowski var 11 år da han den 19. april 1943 var på vei til konsentrasjonsleiren Auschwitz sammen med moren sin og over 1600 andre jøder. Toget ble underveis stanset av tre belgiske motstandsmenn, og moren klarte å skyve ham ut av vognen, slik at han kunne flykte. Hun fulgte ikke etter, og tre dager senere ble hun drept i leiren. Senere ble også Simons eldre søster tatt til fange og henrettet der. Nå er Simons historie blitt til en opera, Push, som er inspirert av det som skjedde da han som ved et mirakel klarte å flykte fra nazistene.
Simon og moren hans ble tatt av Gestapo den 17. mars 1943 i Brussel og holdt i en interneringsleir i en måned. Den 19. april 1943 ble de stuet inn i overfylte kuvogner, uten mat og drikke, og med bare en bøtte som toalett for femti mennesker. I det som kaltes Konvoi 20, ble i alt 1630 jøder deportert fra Mechelen, en by nordøst for Brussel. Simons far, Leon, var innlagt på sykehus da tyskerne raidet hjemmet deres, og så han slapp unna. Hans eldre søster Ita, som var 18 år, hadde belgisk statsborgerskap, i motsetning til resten av familien. Dette ga henne beskyttelse i noen måneder til, før hun også ble tatt til fange og sendt i døden i Auschwitz.
Simon forteller en gripende, men samtidig forferdelig historie. Han og moren skulle sendes til gasskamrene i likhet med millioner av ofre for nazistenes grusomheter. Toget begynte ikke å bevege seg før utpå kvelden, og da var det bekmørkt i vognen. Kort tid etter at de hadde forlatt Mechelen, stoppet toget brått i nærheten av Boortmeerbeek. Simon hørte skrik på tysk og flere skudd. Det viste seg at toget var blitt stanset av tre unge medlemmer av den belgiske motstandsbevegelsen.
Bevæpnet med én pistol hadde mennene laget stoppsignal på sporet ved hjelp av rødt papir og en lykt. Toget stanset, og de fikk åpnet noen av dørene. Det kom til en skuddveksling med de tyske vaktene, men motstandsmennene fikk hjulpet 233 mennesker til å komme seg av toget. Av dem ble 26 drept, 89 ble fanget igjen, og 118 slapp unna.
Døren på Simons vogn var fortsatt stengt da toget kjørte videre, og Simon sov nå på gulvet i armene på moren sin. Hendelsen hadde satt mot i noen av fangene, og etter en time klarte en gruppe menn å bryte opp døren. Simons mor vekket ham og skjøv ham mot den åpne vogndøren. Han var for liten til å nå ned til stigetrinnet, så hun senket ham varsomt ned. Rett før hadde hun gitt ham en hundrefrancseddel som han hadde lagt i sokken sin. Toget beveget seg nå langsommere igjen, og hun fikk Simon til å hoppe ut. Rett etterpå dukket vaktene opp for å stenge døren igjen. Simon hadde trodd at moren skulle følge etter, men hun kom ikke. Det var det siste han så til henne.
Simon gikk alene gjennom skogen hele natten. Om morgenen kom han til en landsby der han ringte på et lite hus. Han fortalte at han hadde gått seg bort etter å ha lekt i nærheten, og at han måtte komme seg hjem til Brussel. Det var en tvilsom forklaring på hva en gjørmete og liten fransktalende gutt gjorde i Flandern, 80 kilometer hjemmefra.
Damen i huset førte ham til en nabo, som tok ham med på sykkelen sin bort til fylkeskonstabel Jean Aerts. Da Simon så uniformen og pistolen hans, ble han livredd for at de skulle sende ham tilbake til nazistene. Konstabelen trodde ikke på historien om at han gått seg vill, men tok med seg Simon til jernbanestasjonen og sa til ham på fransk: «Jeg vet alt. Du var på det toget. Ikke vær redd, jeg er en god belgier. Vi skal ikke angi deg.»
Simon kom seg tilbake til Brussel den kvelden uten å bli tatt. Han ble til slutt gjenforent med faren, og de tilbrakte resten av krigen med å gjemme seg hos snille familier. Faren hadde håpet at konen og datteren skulle komme tilbake etter krigen, men det skjedde ikke. I 1945 døde han av sorg, og Simon var foreldreløs. Han vokste opp hos en god familie som tok seg av ham. I årene etterpå holdt Simon dette barndomstraumet for seg selv. Han følte seg skyldig. Hvorfor var de døde, og han i live? Han gråt mye når han var alene.
Etter hvert studerte han jus og tok doktorgrad da han var 23 år. Han er fortsatt jurist i dag. Han giftet seg og fikk barn og barnebarn, og ble også en dyktig jazzpianist. Men han regnet med at ingen var interessert i historien hans. I seksti år var det ikke mange som hørte ham snakke om fortiden, men i 2002 ble han bedt om å skrive memoarene sine. Det ble til en bok som fikk tittelen «L’Enfant du XXe Convoi» («Barnet fra den 20. konvoien».
Historien hans fenget. Det han hadde opplevd, var ubegripelig, men det var likevel inspirerende. Han ble invitert til å snakke på skoler og ved minnebegivenheter. Memoarene hans ble gjenfortalt i en billedbok for barn, «Simon, le petit évadé» («Simon, den lille flyktningen»). Det gjorde vondt å snakke om det igjen, men han følte også at han formidlet noe positivt, særlig til unge mennesker. Det gjorde ham tilfreds.
I 2014 ble Simon presentert for den britiske komponisten Howard Moody. Han ble så grepet av Simons historie at han skrev en opera om den. Han kalte den «Push» («Dytt»), etter det moren hans hadde gjort på toget. Den er blitt oppført i Belgia og i England, og nå skal den settes opp på RingsakerOperaen med Howard Moody som dirigent.
I 2012 fikk Simon telefon fra billedhuggeren Koenraad Tinel etter et av foredragene sine på en belgisk skole. Koenraad var på samme alder som Simon, men faren og broren hadde vært glødende belgiske nazister. Faktisk var Tinels eldre bror, Walter, en SS-vakt ved den interneringsleiren der Simon og moren var holdt fanget en måned. Koenraad var full av skyldfølelse for sin nazistiske familie, men han tok kontakt med Simon. De møttes på kontorene til Den belgiske union av progressive jøder (UPJB)
De ble nære venner, skrev en bok sammen, «Ni victime, ni coupable, enfin libérés»
(«Ikke offer, ikke skyldig, endelig frigjort»), og begynte å holde foredrag sammen. I 2020 ble de utnevnt til æresdoktorer ved Vrije Universiteit Brussel (VUB) og Université Libre de Bruxelles (ULB). «Koenraad er mer enn en venn, han er en bror», sier Simon. Og før han døde, ba Koenrads bror, Walter, om å få treffe Simon for å be om tilgivelse. «Jeg tok ham i armene mine, og jeg tilga ham. Og jeg er glad jeg gjorde det», sier Simon. «Jeg kjenner aldri på hat. Jeg ønsker ikke å formidle et budskap om sorg, men om håp.»
Simon er fortsatt en forkjemper for viktige saker, så som flyktninger og papirløse. «Vi må ta imot disse menneskene med menneskelighet og verdighet», sier han. Og han snakker fortsatt med unge mennesker. «Jeg var offer for kriminelt hat, men jeg har aldri kjent på hat», sier han. «Jeg tror på det beste i mennesket. Belgia er et vakkert land. Et land med frihet, fred, toleranse og demokrati. Hold landet vårt slik, sånn at barna våre aldri trenger å bli utsatt for det barbariet jeg gjorde.»
Lisbeth Lyngaas,
RingsakerOperaen,
8/5 2024
Kilder:
Leo Cendrowicz, The Brussels Times
Daniel Boffey, The Guardian